Finansreglement - Hvordan offentlig sektor tenker når de forvalter bankinnskudd

Aktører i offentlig sektor forholder seg til et finansreglement når de plasserer penger. Motpartsrisiko, likviditet og likviditetsstyring er sentrale fellesnevnere for finansreglementene.

 

Hensikten med å etablere et finansreglement er å spikre opp noen rammer for finansforvaltningen. Vi observerer store forskjeller mellom de forskjellige organisasjonenes reglement. Slik må det nok også være da det er stor variasjon mellom organisasjonene og hvordan de er rigget for å håndtere finansforvaltningen. Dette synes vi er interessant, og vi ønsker å dele våre observasjoner og gi et bilde av hvordan vi oppfatter rikets finansmandat-tilstand. Som den observante leser sikkert forstår, omhandler finansreglementene langt flere tema enn bankinnskudd, men i denne sammenheng holder vi et litt snevert fokus.

 

Offentlig sektor forholder seg til forskrift om kommuners og fylkeskommuners finans- og gjeldsforvaltning, som i §2 sier følgende:

 

"Kommunestyret og fylkestinget skal selv gi regler for kommunens eller fylkeskommunens finans- og gjeldsforvaltning. Reglementet skal vedtas minst én gang i hver kommunestyre- og fylkestingsperiode".

 

Vi finner at følgende variabler går igjen i finansreglement for offentlig sektor:

• Krav til bankens størrelse (forvaltningskapital)
• Begrensning i eksponering
• Begrensning i bindingstid
• Krav til at midlene plasseres i "norske banker eller utenlandske banker registrert i Norge"

 

Når vi skriver at disse punktene går igjen er ikke det ensbetydende med at alle punktene er med i det enkelte mandat.

 

Krav til bankenes størrelse (forvaltningskapital)

Når noen begrenser motpartene med hensyn til forvaltningskapital er dette med bakgrunn i en tanke om at "mindre banker er mer sårbare enn større banker". Dette ser man også i verdipapirmarkedet, hvor mindre banker gjerne må betale høyere pris for finansieringen enn større banker. Vi ser at nivået som omtales i finansreglementene varierer fra 5 mrd i forvaltningskapital til 20 mrd i forvaltningskapital. Førstnevnte er gjengangeren, men krav til bankens størrelse er ofte relatert til begrensning i eksponering.

 

Krav til offisiell rating kan også forekomme, men som følge av at svært få norske banker har offentlig rating har en del aktører beveget seg bort fra dette kravet.

 

Begrensning i eksponering

Dette punktet handler om motpartsrisiko. De færreste ønsker å plassere for mye penger i den enkelte bank.  Begrensningen angis gjerne i prosent av forvaltningskapital eller som et nominelt beløp, og i enkelte tilfeller i kombinasjon. Typisk formulering er "maksimal eksponering tilsvarende 2% av bankens forvaltningskapital" eller "maksimal eksponering er 100 millioner mot enkeltbanker". De litt smartere finansreglementene skiller mellom bankene etter bankstørrelse (forvaltningskapital), og tillater større eksponering mot større banker. Krav til offisiell rating kan også forekomme, men som følge av at svært få norske banker har offentlig rating har en del aktører beveget seg bort fra dette kravet.

 

Begrensning i bindingstid

Likviditetsstyringen hos den enkelte aktør er førende for bindingstid. De fleste finansreglement for offentlig sektor har gjerne maksimal bindingstid på 12 måneder. I enkelte tilfeller hvor kommunen har god økonomi og hvor noe penger forvaltes mer langsiktig, kan det være åpning for lengre bindinger. I disse tilfellene har gjerne kommunen eller fylkeskommunen definert en kort og en lang portefølje, da med ulike mandat for hver portefølje.

 

Krav til at midlene plasseres i norske banker eller utenlandske banker registrert i Norge

Dette punktet trenger vel egentlig ikke noe nærmere beskrivelse. De færreste synes det er komfortabelt å plassere penger utenfor landegrensene,  offentlige penger plasseres ofte konservativt.

 

Vi ser sjeldent finansreglement som inneholder alle nevnte føringer. Noen er overlappende, hvis man definerer eksponering til % av motpartens forvaltningskapital trenger man kanskje ikke definere et nominelt beløp på siden. Et gjennomsnittlig finansreglement inneholder følgende kombinasjoner:

 

Hovedregel:

• Innskudd kan plasseres i norske banker eller utenlandske banker registrert i Norge

Eksponering

• Maksimal eksponering mot hovedbank: X mill.
• Maksimal eksponering mot andre banker definert i prosent av forvaltningskapital

Bindingstid:

• Maksimalt X måneders bindingstid

 

Hva med privat sektor?

Privat sektor favner bredt - noen har strenge mandater og gjør egne kredittvurderinger av bankene. Andre er åpne for å plassere penger mer fritt. Som de fleste vet har tilbudene på Fixrates markedsplass informasjon ut over pris og betingelser. I utviklingen av Fixrate snakket vi med en rekke forvaltere, de ønsket seg følgende informasjon om bankene:

• Forvaltningskapital
• Innskuddsdekning
• Ren kjernekapital

Dette er typiske nøkkeltall som investorer vil vurdere. Alle variablene sier noe om bankens soliditet, og investorer vurderer disse etter egne kriterier. Andre igjen ser dypere i tallmaterien, og går etter tapstall og balansesammensetning for kortere eller lengre perioder, eksempelvis "i år" eller "siste tre år".

 

Kan Fixrate effektivisere valg av motpart for kundene?

Mandat og finansreglement er et tema som er diskutert i teamet vårt. Vi har kunder som er selektive og som plasserer penger i banker etter gitte kriterier, og som må jobbe litt for å finne aktuelle banker på markedsplassen. Det vil være enkelt for oss å lage filtre som sorterer banker etter gitte kriterier, og kanskje kan maskinlæring være aktuelt? Enn så lenge har vi utsatt dette noe ettersom andre ting er prioritert høyere. Men når vi ser i glasskula tror vi dette er funksjoner som vil bli verdsatt høyt når de kommer på plass, og når folk blir vant til å bruke dem.

 

Lykke til med forvaltningen!

 

På jakt etter bedre innskuddsrente?